Eidskog bygdetun Almenninga ble offisielt åpnet på kulturminneverndagen 10.september 2000. Eidskog har fått et særpreget og naturlig bygdetun som kommer til å bli et møtested for kommende generasjoner av eidskoginger. Eidskog bygdetun skiller seg fra de øvrige bygdetun i regionen,og kan muligens sammenliknes med de svenske heimbygdsgårdene. Et museum som arbeider etter økomuseumsmodellen, tar utgangspunkt i det som er historisk og naturlig. Det er fleire forhold som har bidratt til at nettopp Almenninga peker seg ut som bygdetun, navnet og alderen på garden, beliggenheten og bebyggelsen som alle er med på å belyse bosettingshistoria i Eidskog.
Navnet Almenninga forteller at garden har vært allmenning for de nærliggende matrikkelgardene Harstad, Rambøl, Kulblik, Rud og Klanderud. Navnet uttales i dagligtale nærmest æ`lminga / æ`lmenninga med tjukk l. Almenninga er ryddet en gang i ekspansjonstida mellom vikingtid og Svartedauen, og har beholdt navnet for den opprinnelige bruken av området. Eldste skriftlige belegg er at garden er nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1394 hvor kjerka på det tidspunkt eide en part i garden. Skattelister på 1500 – tallet viser at Almenninga betalte middelalderskattene leidang, vissøre og fôring, og det tyder på at garden ikke ble lagt øde i forbindelse med svartedauen. Rundt om i Eidskog er det fleire gardsbruk som kalles “Øgarn” og slike er det to av i nærheten av Almenninga, med Rambølsødegarden som den nærmeste, opprinnelig navn Haugeby, som ble brukt i skattelister på 1600 – tallet.
Almenninga ble i løpet av 1700 – tallet og fram til 1820 – tallet oppdelt i 4 bruk, “Austun”, “Vestun”, “Nordstun” og “Nystun”. Disse utgjorde et klyngetun, en vanlig bosettingsform slik det var vanlig i Eidskog fra ca 1650 og fram til 1820 – tallet og seinere da utskiftningene startet for fullt. På Almenninga ble tunet på “Nordstun” flyttet ut ca 1900, og tunet til “Nystun” tidlig på 1950 – tallet. “Nystun” har fortsatt vegrett rett forbi gangen på våningshuset i “Austun” men har akseptert et le i skigarden vel to meter unna. På Østfjell i Eidskog ligger fortsatt tuna tett i tett. Bygdetunet består av de to gjenværende tuna “Austun” og “Vestun”.
Eidskog kommune regulerte i 1992 Almenninga til kulturvernformål. Allerede tidlig på 1980 – tallet ble det tatt kontakt med Håkon Almenningen i “Austun” om å få overta Almenninga til bygdetun. Ved hans testamente datert 1983 ble to gamle skap m m testamentert til Eidskog Museums – og Historielag. Eidskog Museum overtok tunet samt et mindre jorde til “Austun” Almenninga i 1993, og kan takke Jånn Stangnes, Eidskog og Andor Ljøner, Rømskog for at dette har vært mulig.
“Vestun” Almenninga kom på salg i 2001. Takket være ei storstilt gave fra en anonym giver og Eidskog kommune, kunne også denne delen av Almenninga bli en del av bygdetunet.
Eidskog Historielag ble stiftet i 1977, i 1980 ble det omgjort til Eidskog Museums – og Historielag og Eidskog Museum godkjent som halvoffentlig museum. Gjennom disse åra har det kommet inn betydelige gaver til museet. Det er derfor et heim som vi møter på Almenninga, satt sammen av gaver fra heile bygda, det er ikke autentiske bo.
Medlemmer av EMH og interesserte har lagt ned et betydelig dugnadsarbeid på Almenninga. Uten denne frivillige innsatsen hadde bygdetunet ikke vært mulig. I tillegg kommer offentlige midler som delvis har dekket nødvendig håndverkerarbeid. Det trengs ennå betydelig innsats før en kan si at alt er ordentlig restaurert, men de tyngste “løfta” er tatt.
På Almenninga har en fortsatt tydelige spor etter teigblanding, et godt eksempel på dette er at kjellerbua til bygdetunet ligger på grunn til tre eiere. De nåværende matrikkel-gardene Kråkfoss og Skjølåa har en gang hørt til den store Almenningsskogen. Det hørte betydelige gardsskoger til hvert bruk på Almenninga. Mye skog er blitt frasolgt, et salg som startet på 1700 – tallet da store trelasthandlere i Oslo/Kristiania og i Halden/Fredrikshald startet oppkjøpet av skogene i innlandet. I Kråkfoss ved grensesjøen Tangsjøen, var det i siste kvartdel av 1700 – tallet og et stykke inn på 1800 – tallet et betydelig priviligert sagbruk. I Kråkfoss bodde det finner i fleire generasjoner, den kjente bygdekunstneren Abraham Skärnäset i Skillingmark er etterkommer etter disse.
“Austun” Almenninga representerte i si tid et middels gardsbruk i Eidskog. Eidskog bygdetun Almenninga er på vel 12 mål.
Den gamle ferdselsvegen fra Sverige/Skillingmark går gjennom tunet på Almenninga, kongevegen som de gamle på Vestmarka sier. Ikke fordi de gamle kongene reiste der, men fordi dette i kong Kristian V’s tid ble en betegnelse på offentlige veger. Det er fortsatt tradisjon i denne delen av Eidskog om at pilegrimene kom her i middelalderen. Malurten som vokste på Almenninga er kanskje et eksempel på urter som munkene hadde med seg. På “Øgarshaugen” (ligger på eiendommen til Rambølsødegarden/Haugeby) ikke langt unna Almenninga, har det alltid vært sagt at her stod det ei kjerke som etter svartedauen ble tatt ned og fløtet til Skillingmark og brukt som kjerke der i fleire hundre år. Det er ikke gjort noen funn som verifiserer dette sagnet, muligens har det vært et sælehus hvor pilegrimene har tatt inn, slik det har vært ved Eidskog kjerke. Utgravninger på “Øgarshaugen” viser i allefall at det har vært en bebygglse der.
Det er stor interesse for pilegrimsleden på svensk side. Eidskog kjerkested er en av de best dokumenterte Hellig Olavs – kjerkene i Norge. Gjennom biskop Eysteins jordebok av 1394 har Eidskog et av Norges best dokumenterte kjerkesteder viet Hellig Olav, Eidskog kjerke. Her ble det som et tusenårsminne på Olsok gjenreist pilegrimskorset som stod der i middelalderen, dokumentert gjennom jordeboka av 1394. Ennå gjenstår å se om pilegrimsleden gjennom Eidskog bygdetun blir en realitet. Det står og faller om nabokommunene til Eidskog makter å finne fram til leden gjennom sine kommuner slik at en får en fobindelse fra våre kanter av landet til Hamar og videre til Nidaros, dermed kan også svenskene få fullført sine mål. Nidaros er en av fire viktige pilegrimsmål i vår del av verden, Santiago de Compostela i Spania, Roma og Jerusalem er de tre andre.
Husa til “Austun” Almenninga er gamle, og ligger på rekke etter hverandre langs den gamle ferdselsvegen eller gutua. Våningshuset haropprinnelig bare hatt to rom med grue, omgjort til fire rom noe før 1900, kjøkken og kjøkkenkammers, stue og stuekammers. I andre etasje er ett rom gjort ferdig, resten er kott og loft, ikke fordi de tidligere eierne ikke hadde råd til å gjøre det i stand, men fordi de ikke hadde behov for det og ble for gamle. Det er innlagt vatn, strømmen kom til denne delen av Eidskog i 1918.
To tømmerlåver, den ene med tømmerfjøs, den andre med stall med stall, bu med mjølbøle fra 1794 og inngravert davidsstjerne som skydd mot onde makter, kjellerbu, veslestue og et smieskur nede ved elva hvor det var vaskeplass og badekulp. Her er det også et lite pumpehus.
De underste stokkene i uthusa var gjennområtne, disse er skiftet ut og bygningene er rettet opp. Det er drenert rundt alle bygningene. Bølgeblikktakene har reddet bygningene fra ytterligere forfall. Det gjenstår restaurering av fjøset og stallen samt innredning og utstilling av all redskap, men alle råteskader er utbedret.
Det har heile tida vært meninga at Almenninga skal kunne brukes aktivt, også på vinterstid, derfor er samtlige ovner gjort i stand etter de krav som er til ovner i dag, uten at en egentlig har gått for mye på akkord med antikvariske prinsipper – det er satt inn nye ovnsrør, lagt nye plater under 6 ovner, av i alt 7, kun plata under kjøkkenovnen ble godkjent, ny ildfast stein er satt inn i tre av ovnene.. Innvendig er stuene malt i farger som tidligere har vært der, f.eks. i stua hvor den lysegrønne fargen var bak skapet. Det er malt golvbrunt rundt linoleumsteppet slik det var opprinnelig. Kjøkkenet og kammerset er beholdt slik de var da Eidskog museum overtok, også platene på veggene som hører med til moderniseringsbølgen på 1950 – tallet, og som alle i dag synes er stygt, inkludert alle medlemmer av Eidskog Museums – og Historielag, men etterat alle møbler kom på plass, synes nok de fleste at det er ok.
Heller ikke i andre etasje er det forandret noe, rommet som var gjort i stand er innredet som et gjesterom / kårrom med møbler fra et tilsvarende sted som Eidskog Museum har arvet møblene fra. Loftet og kottet er støvsugd og innredet som “raritetskabinett”, dvs at der stilles ut forskjellige saker som museet har fått opp gjennom tidene. Dette var et populært tiltak.
Tunet til “Vestun” Almenninga har meir form av en trekant eller firkant om en tar med garasjen som opprinnelig var i bruk som stall for Aurora Haneborg fra Aurskog som eide dette bruket en periode. Hun hadde også et rom til disposisjon i huset under sin reise til eiendommer i Skillingmark.
Husa har trolig samme alder som i “Austun”, men bua er flyttet fra et annet sted og oppført ca 1862. Det er tilsvarende omfattende restaureringsarbeid som er nødvendig i “Vestun” som i “Austun”. Våningshuset i “Vestun” er fireromsstue lik “Austun”, her er de to stuene blitt tapetsert, den ene stua etter moten på 1950-tallet med en rød vegg og tre grå. Det har aldri vært innlagt vatn i “Vestun”, vatnet har vært veivet opp fra en 9,5m djup brønn, nygravet i 1947. Det pågår diskusjon om å møblere våningshuset i “Vestun” i 1950-tall og 1960-talls stil.
Det er satt inn parafinkamin i ene stua.
Andre etasje er ikke innredet.
Hagene til begge bruka var forfalt. Planen er å få tilbake disse i opprinnelig skikt med stauder, sommerblomster, urter, bærbusker, eple-og kirsebær.
Et flyfoto fra 1950 – tallet viser hvordan hagene inn mot gutua var innrammet med stakitt.
På sikt er det også planlagt en egen visningshage med urter og stauder.
Almenninga ligger ved Buåa som kommer fra Busjøen og renner inn i Skillingmark. Buåa, lik de andre vassdragene i Eidskog, renner inn i Sverige. Buåa renner gjennom Harstadsjøen og Klanderudtjernet på Vestmarka. Allerede på slutten av 1600 – tallet ble damrettigheter ved fossefallet mellom Harstadsjøen og Klanderudtjernet i forbindelse med tømmerfløting bortleigd til utenbygds trelasthandlere. Miljøvernavdelingen/Hedmark fylke har kartlagt vegetasjon og fuglearter m m fra Klanderudtjernet og mot svenskegrensa, og foreslår denne delen av vassdraget fredet. I Klanderudtjernet, som ligger rett ved Almenninga, vokser en fredet plante sjøpiggknopp (Sparganium friesii) og det vokser en utrolig mengde forskjelligesiv – og vierarter langs elva, f eks også den vakre planta kattehale (Lythrum salicaria).
Det nærliggende vassdraget med bygdetunet er et stort pedagogisk aktivum både for store og små.
Naboene forteller at det alltid var gjestfritt på Almenninga, her ble alle tatt imot, et eksempel på dette var at også taterne fikk ta inn her, og at de derfor fredet Almenninga og hadde hemmelige tegn som signaliserte dette.
Eidskog Museum ønsker at den gamle gjestfriheten skal fortsette på Almenninga, og navnet Almenninga dermed får et nytt innhold ved at det skal være et felles møtested for alle i bygda, hvor vi samles om vår felles kulturarv.
