Handlingsplan for Sootkanalen 2005 – 2010
Handlingplan for Sootkanalen ble vedtatt 26.sept 2005 i Aurskog-Høland kommune og 21.desember 2005 i Eidskog kommune.
Planen kan leses i Eidskog folkebibliotek. Her er et resymé og noen korte glimt fra planen.
I korthet går den ut på følgende:
Resymé
2.1. Sootkanalen
Sootkanalen er Norges første og i si tid landets største sluseanlegg for tømmerdrift og var i funksjon fra 1849 – 1930.
Engebret Soots anlegg gikk fra Skjærvangen i Eidskog til Gulltjerndammen (Gulltjernmodammen) i daværende Setskog anneks i daværende Høland kommune og var en kombinasjon av 16 sluser (opprinnelig 15) mellom Skjærvangen og Mortskjølungen og jernbaneanlegg (Grasmobanen) mellom Mortskjølungen og Tvillingtjern. Videre regulering av Langskjølungsvassdraget mellom Eidskog og Setskog samt en del bekker, oppdemming av Mortskjølungen og et mindre tjern og oppdemming av Tvillingtjern. Vannskillet ved Tvillingtjern ble dermed endret slik at det vatnet som tidligere rant til Krokskjølungen, rant til Setten. Det ble gravd en 450m nivåkanal mellom Tvillingtjern og Gulltjern. Vatnet i Tvillingtjern ble regulert ved Sælaputtdammen. Det naturlige vanntilsiget til Tvillingtjern var for lite til at fløting var mulig. Vatn fra Røytjern og Aurdyppeltjern ble derfor ledet ned i Nivåkanalen. Fra Aurdyppeltjern skjedde dette via ei trerenne ca 160 m opp for Gulltjern, og etter et lite stykke gikk det i en utgravet kanal ned til Sælaputtdammen.
Vassrenna fra Aurdyppeltjern ble også brukt til tømmerfløting. Den gikk nesten helt ned til Gulltjern. Etter ca 100m var det et hull i bunnen på renna. Der gikk vatnet gjennom og rant inn i Nivåkanalen. Tømmeret fortsatte rett fram og gikk rett ned i Gullltjern uten vatn. Dette var mulig p g a bratt terreng. Mangenvassdraget og Hvervselva hørte ikke med til det opprinnelige anlegget. Nåværende dam ved Mortskjølungen er bygd rundt 1909 av svenske steinmurere. Tømmerrenna i Hvervselva er bygd i 1890, men det var fløting i Hvervselva fra 1820-tallet av.
I ettertid har dette blitt sett i sammenheng med det opprinnelige anlegget til Engebret Soot – et anlegg som er blitt utviklet over tid etterhvert som en har funnet praktiske løsninger på et økt behov for frakting av tømmer.
2.2. Avtaler
Engebret Soot eide anlegget fram til sin død i 1859. I 1869 kjøpte Saugbrugsforeningen anlegget av arvingene.
I 1987 overlot Saugbrugsforeningen sine positive rettigheter til anlegget til Eidskog kommune.
2.3. Målet med planen
To tidligere rapporter/planarbeid:
I 1979 – Teknisk oversikt over Sootkanalen etter den store flommen i 1977 (i Eidskog).
I 1990 – Rammeplan for restaurering av Sootkanalen (samarbeid mellom Eidskog og Aurskog-Høland).
I 2005 – Handlingsplan for restaurering av Sootkanalen setter de to foregående i system.
Eidskog kommunestyrevedtak 061/02 og Aurskog – Høland 53/02 gir følgende oppgave:
Formålet med prosjektet er å lage en handlingsplan for varig vern av anlegg, sluser og utstyr for tømmerfløting og slusedrift i kanalens område. Dette materialet skal nyttes til å spre kunnskap om sluse – og tømmerdrift og bidra til vitenskaplig arbeid knyttet til anleggets historie. Planen skal også si noe om plassering av ansvar for Sootkanalen etter 2005.
Jmf.punkt 9 – 9.4, 10 – 10.4, 11, 12.
2.3. Bevaring av tekniske kulturminner i Norge
Norsk kulturråd gav i 1988 ut en innstilling om bevaring av tekniske og industrielle kulturminner i Norge. Riksantikvaren gav i 1994 ut en verneplan for en engere utvalg av slike kulturminner. Sootkanalen er nevnt i begge disse innstillingene, men er ikke med blant de ti utvalgte industrianlegg fra 1994.
2.4. Planområdet
Arbeidsgruppa har valgt Skjærvangen – Setten som planområde.
2.5. Utenom planområdet
Wiig 1979 anbefaler at følgende anlegg blir tatt vare på:
Nordmangen sag (eies av Bjørn Toverud) og Bolfossdammen og Buvikdammen (eies av Eidskog kommune som også eier fallrettighetene).
I handlingsplanen 2005 er disse derfor tatt med.
2.6. Restaurering med kulturhistorisk begrunnelse, et helhetsperspektiv
Sentrale utsnitt og informasjon, turistopplegg
Arbeidsgruppa er enig om at anlegget ikke kan restaureres i sin helhet, men at det fokuseres på sentrale områder som var av fundamental betydning for anlegget slik det etterhvert ble, og at det vil være feil ikke å ta med deler av tømmerrenna i Hvervselva. Det er viktig at det legges vekt på informasjon. All restaurering må ha en kulturhistorisk begrunnelse.
Anlegget må settes inn i ei historisk ramme både lokalt og nasjonalt og i forhold til annen næring.
Sootkanalen/Mangenvassdraget kan sees som ei sidegrein til Haldenvassdraget. Området var råvareleverandør. Det er tre museer som her kan samarbeide om å vise økonomiske sammenhenger – Haldenvassdragets kanalmuseum i Ørje, Eidskog Museum/Sootkanalprosjektet og Tertitten/Urskog – Hølandsbanen. Tertitten startet som ei tømmerbane. Her kan det lages svært interessante tur – og informasjonsopplegg.
Engebret Soot var født på Mangen, men flyttet til Otteid nær Ørje. Han var helt sentral for Haldenkanalen og for Sootkanalen.
2.7. Konkrete sentrale utsnitt:
I Eidskog:
∙ Kjerneområdet for å vise sluseanlegget ved å restaurere sluse 5 – 10. Dette er det området som er
lettest tilgjengelig også for funksjonshemmede. Det er lett å stå på brua ved Tangen å se oppover i sluseanlegget.
∙ Sootsenter – viktig at det bygges et informasjonssenter – det vil “løfte”anlegget og heile området.
∙ Tangen ved sluse nr.6 Fredrikshald restaureres.
∙ Nødvendige vannbruksavtaler.
∙ Sluse 1- 4 og 11-16 (inkludert dammen) – opprenskning/rydding.
I Aurskog – Høland:
∙ Lessinga / Grasmobanen – rydding, en liten del av banelegemet gjenreises, informasjonstavle og enkel rasteplass.
∙ Grasmo – informasjonstavle, rydding av kratt der Høgbanen gikk og gamleelva.∙ Tvillingtjern – opprenskning – organisering av utløpet.
∙ Nivåkanalen – opprenskning og rydding langs sidene.
∙ Sælaputtdammen / “kanalene” til Røytjern – ryddes for kratt, likeens ned til Gulltjern.
Informasjonstavle.
∙ Gulltjerndammen – anlegget er ordnet av Aurskog – Høland kommune.
∙ Planke-/tømmer-renne Gulltjerndammen – Sootbrua + ca 100m restaureres. Plankerenna mellom
Gulltjerndammen og tømmer-renna gjenoppbygges.
∙ Sti på sørsida tømmer-renna på Tangen – kombinert med sti til Tangen skole. Informasjonstavle ved Setten.
∙ Aurskog – Høland kommune utarbeider reguleringsplan for Sootkanalen.
∙Samarbeid med andre museer og institusjoner.
2.8. 5 – års plan
Sootkanalen ble bygd på to år som et næringsanlegg, planlegging av anlegget tok lengre tid. Et kulturhistorisk anlegg må bygges ut over tid. Fem års perspektiv er en god løsning. Et Sootsenter bygges som vil gi en meget god innfallsvinkel til dette temaet.
2.9. Kostnadsberekning for heile planen
Kr.16.600.000 – i tillegg kommer Tangen gnr.3 bnr.33 kr.800.000 og Nordmangen sag kr.400.000 som begge er private.
2.10 Finansiering
Sootkanalen er plassert blant tekniske kulturminner som Norge som stat bør ta vare på. Det bør derfor være en kombinasjon av kommunale, fylkeskommunale og statlige midler, et spleiselag, men hvor fylke og stat dekker de største investeringene. I tillegg kommer andre udefinerbare søkeinstanser. Kommunene bør sikre prosjektleder i fem år slik at det kommer i gang.
2.11 Ansvar og drift
En restaurering av Sootkanalen må hvile på et varig fundament.Et slikt anlegg forutsetter kontinuitet over restaurering og seinere drift. Sootkanalen er et museumsanlegg som berører to kommuner, to fylker. Hovedanlegget til det opprinnelige Sootanlegget ligger i Eidskog. Eidskog Museum overtar ansvar for restaurering og drift, herunder kanalvokter for strekningen Skjærvangen – Setten.
Det forutsettes samarbeid med andre kulturverninstitusjoner og museer – bl a Tertitten, Haldenvassdragets kanalmuseum, Riksantikvaren, Akershus fylkesmuseum, de respektive fylkers kulturvernavdelinger, NVE m.fl.
Eidskog Museum rapporterer til de respektive kommuner og fylker. I anleggsperioden ansettes egen prosjektleder og det opprettes egen styringsgruppe.
2.12 Nå eller aldri
1979 Teknisk rapport.
1990 Rammeplan.
2005 Handlingsplan – Det er gått mange år mellom disse planene. Nå må det handles, ellers blir det for seint!
Innledning
Nasjonalt planarbeid for tekniske kulturminner / Sootkanalen
På nasjonalt hold er det utarbeidet planer for bevaring av tekniske kulturminner, og sentralt i dette arbeidet er følgende innstillinger:
3.1.Norsk Kulturråd: Bevaring av tekniske og industrielle kulturminner i Norge 1988
Innstilling fra utvalg for teknisk og industrielt kulturvern 1988 s.86/87:
Under fløtningsanlegg har utvalget trukket ut en del anlegg som de mener står i en særklasse og som må prioriteres i bevaringssammenheng. Dette er følgende anlegg: Fetsund lenser, Sørlistua ved Osensjøen, Kjerraten i Åsa, Otteidkanalen, Engebret Soots kanalanlegg i Akershus/Hedmark, Haldenkanalen og Telemarkskanalen, Haldenvassdragets Kanalmuseum i Ørje, Kanalsystemet Femunden – Røros, Steinfoss tømmerrenner.
3.2. Verneplan for tekniske og industrielle kulturminner utg. Riksantikvaren 1994
I denne verneplanen er det valgt ut et engere antall prioriterte verneobjekter. Sootkanalen er ikke med blant disse.
Det foreslås at det opprettes landsverneplaner: “Enkelte typer tekniske og industrielle kulturminner har hatt stor nasjonal betydning og skiller seg ut både i antall og omfang. Det er derfor behov for landsverneplaner som omfatter forslag til flere verneobjekter. Dette er i tråd med Handlingsplanens forslag.”
3.3. Sootkanalen er her plassert under Verneplan for vassdragsinnretninger ( s.29).
Det er anbefalt at arbeidet må bygge på rapporten “Eldre innretninger i vassdrag” og ny vassdragslov.
Det står videre:
“Landsverneplaner kan utarbeides parallelt med det løpende arbeidet hos Riksantikvaren. Gjennomføring av dette arbeidet må derfor sees i sammenheng med kulturminnevernets samlede ressurser og prioriteres i sammenheng med dette. I flere tilfeller vil samarbeid med
allerede etablerte museer være aktuelt, og arbeidet kan utføres ved kjøp av kompetanse.”
4. Sootkanalen – viktige år:
· 1844 fikk kanal – og fløtningsinspektør Engebret Soot innvilget lån av Stortinget til å bygge et kanal- og jernbaneanlegg mellom Skjærvangen og Gulltjernmo dam.
· 1847 inngikk Engebret Soot avtale med grunneierne fra Skjærvangen – Gulltjerndammen om anlegget, se vedlegg nr. 1. Dette var eier av Bolskog (enka etter Halvor Nordbye på Haugrim), Skjølåa (Løitnant Falstad), Almenningsskogen, C. og O. Haneborg og eierne av Gløtta skog og plasser.
Hensikten med avtala var å få fastsatt de årlige avgiftene til grunneierne fra eierne av det prosjekterte kanal – og jernbaneanlegget som fløtningsinspektør Engebret Soot var i ferd med å fullføre.
Det ble spesielt bemerket at kanaleierne i tidsrommet 1.mai – 1.oktober brukte sluseanlegget fra Skjærvangen til Mortskjølungen, og altså fossene Skjølåfossen og Steinsfossen og det ble betalt spesielt for bruken av disse fossene. I vinterhalvåret var fossene forbeholdt grunneierne, og de kunne benytte seg av sluseinnretningene og nøt derfor også den fordelen at kanaleierne holdt slusene i stand. Grunneierne forpliktet seg til å slippe vatnet sukssesivt slik at ikke anlegget ble ødelagt av for stor vannføring.
Samme år inngikk Engebret Soot også avtale med eier av Gløtta, Torkil Rasmus Tukken, om rett til å anlegge 4 alen brei veg langs med Hvervselva, mot at grunneieren og andre kunne bruke vegen. Engebret Soot fikk ta stein og grus til vegen på Gløttas grunn. Dette er i dag RV21.Jmf.vedlegg nr.2·
1849 Kanalen ble åpnet for slusing av tømmer. Det var egen bestyrer for drifta av Sootkanalen. Hvervselva og Mangen-vassdraget hørte ikke med i det opprinnelige anlegget til Engebret Soot.
· 1859 Engebret Soot døde, anlegget ble drevet av arvingene.
· 1869 anlegget ble kjøpt av Saugbrugsforeningen. Bestyreren hadde ansvaret for slusing av tømmeret opp til Mortskjølungen og fram til Lessinga, videre via Grasmobanen over Tvillingtjern – gjennom Nivåkanalen og fram til Gulltjerndammen. I tillegg kom fløting i Langskjølungen, Krokskjølungen og bekken fra Røytjern.
· 1890 Hvervselva ble kanalisert med tømmervegger etter steinkistedamopplegget, elvebunnen ble senket og utjevnet. Det er kjent at det var fløting i Hvervselva fra 1820 – tallet. Haldenvassdragets Fløtningsforening hadde ansvaret for fløtningen i Hvervselva og Mangenvassdraget. Takket være måten som kanaliseringa ble gjort på i 1890, fikk skogeierne langs Hvervselva anledning til levere tømmer direkte i kanalen, noe som var en stor gevinst.
· 1938 slutt for virksomheten ved Grasmobanen – skinnene og banelegemet ble fjernet. Det ble gjort bilveg ned til Lessinga.
· 1935 tømmer fra Mangenvassdraget ble kjørt med lastebil fra Buvika og til Tvillingtjern.
· 1950 tømmer fra Mangenvassdraget kjørt til Gulltjern.
· 1962 tømmer fra Mangenvassdraget ble kjørt til Setten.
· 1967 – 1970-tallet. Alt tømmer fra Mangenområdet ble fraktet rett til Haldenvassdraget, Setten eller Skullerud
